Volontør hilsen fra Inge Jonny Joreid

Det var det, tenkte jeg. Dagen etter, om kvelden, fikk jeg feber. Ei venninne tilbøy seg og komme bort dagen etter, med en korona test som hun hadde liggende. Jeg hadde jo bare litt feber to- tre timer i går kveld, fortalte jeg men, hun insisterte. Testen gav utslag, så jeg hadde visst vært korona syk. Jeg kjørte i tillegg opp til legevakten og fikk " dobbelt testet" meg, joda, jeg hadde coronaviruset.

Og slik ordnet Gud det så den siste brikken for å kunne reise ned som frivillig til Israel, kom på plass, og jeg fikk koronapass. Jeg tenkte ingenting på hun jeg fortalte jeg hadde tjattet med, på reisen ned til Israel og hadde heller ikke tenkt noe mer på henne, etter at jeg hadde forsøkt å finne henne på Facebook sommeren før jeg reiste ned. Andre dagen jeg var i Israel, spurte Monica, som også var frivillig, om jeg ville være med på en konsert inni i bakgården til ei kirke i gamlebyen, i Jerusalem. I Christ church. Det takket jeg ja til.

Det var mye spennende og opplevelsesrikt i vente sa de som hadde vært nede som frivillig før meg, så jeg tenkte at jeg bare måte hive meg med på opplevelsene, og bli med henne. Det var en stemningsfull konsert. Det hang lyslenker i trærne og det var kanskje rundt hundre mennesker der som satt og lyttet, til den kule og moderne kristne musikken som ble spilt, med både Hebraiske og engelske tekster. Da det begynte å nærme seg slutten av konserten, følte jeg meg velsignet av inntrykk og over det å få være i Jerusalem og oppleve det vi opplevde der på konserten. Jeg så meg om og trodde jeg hadde sett alle som var der i hagen, av unge og eldre. Plutselig var det ei som reiste seg, som jeg ikke hadde sett da jeg satt der fylt av tanker og følelser, og tror du ikke det var henne! Der var hun, som jeg hadde bed Gud om å få møte ti år tidligere!

Jeg følte da, at Gud også sa jeg var på rett plass, på grunn av denne opplevelsen. Etter konserten sto jeg der salig men, rolig og ventet på å få kjøpe en sandwich, i kirke- kiosken. Da jeg snudde meg rundt, sto hun rett bak meg og jeg spurte, for å forsikre meg om at jeg så riktig, om navnet hennes var det jeg tenkte? " Yes!" svarte hun. Jeg fulgte også på og spurte om etternavnet og var det jeg tenkte? Joda, det var henne.

" Men, hvordan visste du...?" Spurte hun undrende. Jeg minnet henne på fortiden vår og smilte, og sa at jeg den gang da, hadde bed Gud om la meg få møte henne, om jeg en gang skulle få komme meg ned til Israel.

Da lo hun hjertelig!

Vi snakket ivrig sammen og utvekslet mobilnummer, og etter en tid ble det til at vi møttes i all vennskapelighet. Hun sa da at, hun hadde funnet ut at hun hadde blokkert meg den gangen, etter at vi hadde tjattet, for jeg hadde våget meg til å sende henne et hjerte. Vi måtte smile, der vi nå satt og spiste mat sammen. Den gangen hadde hun bodd i Tel Aviv men, hadde det bedre der hun var nå, som også var hennes hjemby. Jerusalem.

"Tenk på det Jonny" sa Reidun da vi satt på bussen en kveld, på vei tilbake der vi bodde. Reidun var også ei av de som var kommet ned for å jobbe som frivillig. Hun fortsatte og fortalte: "I 1947 fikk traumatiserte Jøder i fra hele verden tildelt landet Israel. De kom til og reiste i fra forskjellige land og med forskjellige språk, og så skulle de samarbeide og jobbe med å bygge opp et nytt land sammen?" Traumatiserte og med forskjellige språk. Selv om de i fra gamle tider, har et eierskap til Landet, på grunn av Guds troen sin og det vi kan lese om dette i gamle testamentet, så var det også krefter innad i landet som jobbet imot disse menneskene.

Men, også i landene rundt, var det de som jobbet imot de som den gangen begynte på arbeidet med og bygge opp landet Israel, som vi kristne har hørt så mye om." "Og de har klart det! Og uten Gud, ville aldri dette ha gått. Det er rett og slett et mirakel i seg selv at de har klart dette!" sa Reidun. Jeg lyttet, og tenkte på at jeg våren 22 hadde kjente på skam, fordi jeg da søkte opp Holocaust inne på YouTube. For, jeg visste hva som ventet meg der.

Cecelie, som var ei annen gild dame på 25 år, som også var frivillig, gikk sammen med meg til Holocaust museumet en dag. Og, for å komme inn i hovedbygget, måtte vi over ei bro og på broen møtte vi de som allerede hadde gått igjennom den store sement kolossen av et museum. De ser akkurat ut som om de vet de har kommet inn i en konsentrasjonsleir, tenkte jeg, da jeg passerte de på broen.

Da jeg kom inn i bygningen, forsto jeg hvorfor. Der inne var det rom på rom på begge sider av bygget og en lang gang som gikk gjennom midten av hele bygget, og jeg sto og så til enden der jeg kom inn, til utgangen. For hvert rom folk hadde vært i, måtte de ut i gangen igjen, for så å gå inn i neste rom, og des lengre de kom i bygningen og nærmet seg utgangen, jo tristere og mer sorgtunge så de ut der de kom til syne i gangen som gikk i gjennom hele bygningen. Det var sterke kontrastfylte inntrykk, vi opplevde der. Jeg vil ikke si mer, om det.

Derimot, vil jeg nevne hvor fantastisk det var å gå gjennom Hovedgaten i hovedstaden Jerusalem. Jaffa Street! Det å se unge og gamle, og se så mange vakre mennesker gå rundt og ha det greit. Selv om det er krefter som stadig motarbeider de, både innad i landet og rundt landegrensene, som trykker på innover. Krefter som vil fjerne de fra jordens overflate. Jeg kunne ikke gå gjennom hele Jaffa Street en eneste gang, hovedgaten i Jerusalem, uten å kjenne hvordan kjærligheten til disse menneskene og dette landet, vokste og vokste i hjerte mitt. Det var som å være i et eventyr!

Selv om vi hørte bombesmell fra eksplosjoner og kom nært innpå dette, da vi få timer etter en terroraksjon, kom til Sentralbane stasjonen i Jerusalem, for å ta bussen. Der det var skjerpet og strengt vakthold, med politi og soldater, som voktet menneskene som kom og gikk, etter en alvorlig hendelse samme morgen, der unge mennesker måtte bøte med livet, og alt for mange ble alvorlig skadet.

Hun jeg begynte historien min med, er inkluderende og gjestfri, og hun har en vakker og eksentrisk personlighet. Hun tok meg også med hjem til familien sin og rundt i forskjellige troende felleskap i Jerusalem. En glede jeg vil bære med meg så lenge jeg lever. Hjemme hos henne oppdaget jeg en strømfeil på badet, på veggen like ved der hun dusjet, som kunne tatt livet av henne.

Tårene hennes rant nedover kinnene, da jeg sa jeg trodde dette var en av hovedgrunnen til at jeg kom til Israel, for å forhindre at el- feilen gav henne et dødelig strømsjokk. Det var en alvorlig el- feil på anlegget. Det var åpne kabler, uten isolasjon og riktig beskyttelse, og hadde hun løftet vannstrålen fra dusjen litt for høyt, ville vannet ledet strøm ned langs veggen, og ned til føttene hennes, så hun ville blitt drept momentant. Dette fikk jeg heldigvis reparert, så hun nå kan føle seg trygg, i fremtiden. Jeg er så takknemlig for tiden vi fikk sammen, og for tiden vi som frivillige fikk sammen. Gud velsignet meg med nye bekjentskap og minner for livet.

Bestyrerparet Frode og Ailen var med på å gjøre tiden lærerik og bidro godt til at den ble innholdsrik og vi fikk se sider av Israel, som jeg ikke trodde var mulig å oppleve. Frode var en tøffing og imponerte på mange måter. En ordensmann og målrettet arbeidsleder. Ailene var humørfylt og en gledes spreder. De to utfylte hverandre og gjorde oppholde til mer enn vennskap, for oss som jobbet der. De skapte en familie situasjon for oss, vi som er Herrens søsken.

Jeg er takknemlig til Gud for alle menneskene jeg kom nærmere innpå. Alle gav de av sin vennlighet og ble slik til en velsignet lærdom for meg, om å verne om de verdiene jeg har i livet og distansere meg til de som ikke elsker meg, slik jeg er verd å bli satt pris på, så jeg kan fokusere på de som vil skape liv sammen, til et sterkere oss.

Bibelskole elevene fra Filadelfia i Kristiansand - jeg sier det bare, for en gjeng med flotte mennesker! Alt i alt, samtlige av de fra Norge var en gjeng med mennesker som bidro til at vi også fikk trygghet i hverandre, og vi ble sammensveiset først og fremst på grunn av Gud, men også på grunn av arbeidet vi gjorde sammen, så opplevelsene på fritiden, sammen. Arkeologien, historiske steder. Gamle byen, Golgata, graven, Via Dolorosa, Oljeberget, og så videre. Så mange inntrykk!

Se flere bilder i albumet fra turen i Facebook profilen min.

Vil avslutte med et lite men, et virkningsfullt favoritt- bibelvers;

"Rop på meg, sier Herren Allhærs Gud. Så vil jeg vise deg store og ufattelige ting, ting du ikke trodde fantes." Jeremia 33:3

Altså, kort fortalt.

Alle opplevelser, samtaler, maten der nede og så videre - det kan bare sies på en måte;

" Jersualem er så vakker på mange måter, det må oppleves..." 💛😊✨

Takk! 🥰