Litt om Jerusalem og tiden som volontør i Jerusalem

Av Reidun Elisabet Kristiansen - desember 2022

God info fikk vi fort, og praktiske ting som nøkler, busskort, simkort til telefon ble ordnet, og snart var vi i gang. Arbeidet besto av gartnerarbeid på Eitanim, et mentalsykehus som er et samarbeidssykehus med Kfar Shaul. Bakken var som sement, ugressrøttene var solid forankret i bakken, gradestokken viste 32 gra - der, svetten silte: Hva hadde vi gitt oss i kast med....? Litervis med vann ble drukket. En velkommen bieffekt var at noen kg forsvant(!) Etter hvert ble det noe bedre, særlig fordi det ble andre oppgaver enkelte dager, som å være handlanger for Frode i ferdigstillelsen av benkene, og som cateringpersonell for Ailen ved besøk av turistgruppe fra Norge.

Ner Yaacov er en hjelpeorganisasjon for Holocaust-overlevende. Den er grunnlagt av og ledes av Inge Bush, en flott kvinne som har en fantastisk evne til å se og ivareta Holocaustoverlevende, både i forståelse, og ikke minst praktisk arbeid. De «forguder» henne - og det er forståelig! Jeg hadde gleden av å få være med på noe av dette arbeidet. Besøk og hjelp/avlastning i hjemmet til noen av disse flotte menneskene - og det var utrolig berikende for meg å få møte dem, bli møtt med absolutt tillit og varme, og oppleve gode øyeblikk av hengivenhet!

Til Jerusalemsmarsjen hadde Inge fått tildelt tribune - plasser for 12 personer Holocaustoverlevende vis a vis King David Hotel - der også Jerusalems ordfører var, og jeg fikk være sammen med dem der. Først hadde vi lunsj på YMCA, før det fargerike opptoget kom, og det var rørende å se og oppleve den spontane gleden ved proklamasjonen av frihet og uavhengighet, samt støtten og kjærligheten til jødefolket og staten Israel fra representanter fra nærmere 100 land!

Hva skiller Jerusalem fra andre byer? Ganske mye, vil jeg si. F.eks. befolkningen består av et konglomerat av folk fra alle himmelstrøk, fra Europa, Afrika, Asia... Jødene er kommet hjem! Selv om det fins sterke krefter i samfunnet som vil fjerne for eks. sabbatsrestriksjonene, er de fleste veldig stolte av sin kulturelle og religiøse arv og etterfølger lover og påbud. De ortodokse, og særlig de ultraortodokse, lever i sin egen «boble» av tilværelsen - er nøye på levesett og klesdrakt, har egne skoler, der man lærer å lese og skrive, men der «verdslige» fag som engelsk, matematikk, samfunnsfag omtrent er fraværende. Religiøse skrifter blir studert. På sin vanlige vandring ute, på vei til eller fra noe, gjerne på bussen, blir også gjerne bønneboka flittig brukt! Det er også påfallende hvordan menn og gutter konsekvent har på seg hvite skjorter og svarte bukser med bønnesnorer, og alltid kippa på hodet. Mange kvinner har fine kjoler, og barna er gjerne kledd som små kopier av voksne, men som regel er de sååå bedårende! Den selsomme skikken med at de gifte kvinnene skal barbere hodet og gå med parykk, for ikke å vekke «syndig begjær», er kritikkverdig etter vår oppfatning.

Vi bor i et ortodokst strøk, og er faktisk imponert over iver og aktivitet i og rundt synagogene på sabbat og de andre høytidsdagene! Vi har vært her under nyttårs - feiringen Rosh Hashana, Yom Kippur og Sukkot, som er løvhyttefesten. Da «står» samfunnet, alt er stengt av butikker og restauranter, og all kollektiv transport er stanset. Så på fridagen sabbat, kommer man seg ikke noe sted uten å bruke beina, så vår aksjonsradius er da ganske begrenset. For øvrig er ellers kollektivtransporten veldig effektiv, med hyppige avganger for buss og bybane. Samme busskort kan benyttes, faktisk også om man vil dra til andre byer i Israel. 6 NIS for en lokal billett som varer 90 minutter, og 16 NIS om man vil til f.eks. Netanya og Tiberias.

Jerusalem er verdens viktigste by, og byen er full av severdigheter. Det er umulig å få med seg alt, men Gamlebyen er et sted alle turister besøker. Her er fire «kvarterer»; det muslimske, det armenske, det kristne og det jødiske. Her fins Vestmuren - eller Klagemuren - jødenes helligste sted. Oljeberget med vakker utsikt over byen, er stedet hvorfra Jesus for opp til himmelen, og en dag skal komme igjen! Yad Vashem - Holocaustmuseet - dokumenterer på en illustrerende måte med bilder, tekst, filmsnutter de faktiske og skremmende forhold jødene ble utsatt for på 1900-tallet fram t.o.m. 2. verdenskrig. Dessverre har heller ikke tiden etterpå vært uproblematisk, med nabostater som helst så landet slettet fra kartet, det har vært krigstrusler og angrep, og antisemittismen florerer i store deler av verden. FN har heller ikke vist seg som en sann venn av demokratiet Israel, som stadig rammes av fordømmende sanksjoner, mens terrorregimer som Nord Korea, Kina, Afghanistan omtrent går fri!

Knesset er navnet på Israels parlament, og har 120 medlemmer, det samme som «Rådet» på Jesu tid. At Israel er et demokrati, vises blant annet ved at også arabiske partier, som ønsker at Israel som stat ikke er jødisk, har plass der side om side med pro-jødiske partier. Menoraen, den syvarmede lysestaken, et av Israels nasjonalsymboler, er stor og vakker, der den pryder lunden, like over gata fra Knesset. Den var en gave fra den britiske regjering i 1956. Over 20 % av befolkningen i Israel er arabere, og selv om samarbeidet jøde/araber svært ofte er uproblematisk og svært bra, lever jødene med terrortrusselen hengende over seg.

Tiden i Jerusalem for meg er begrenset. 6 uker er ikke nok til alt man gjerne skulle sett og gjort i denne byen og dette landet. Foruten å jobbe, har det likevel blitt tid til turer til Dødehavet, Ein Gedi og Masada, samt til Netanya og Tel Aviv. Det blir lite shopping; en ser at prisnivået på de fleste varer er minst like høyt som i Norge, Israel er et vestlig vendt land, er moderne, og vi vet jo at landet er verdensledende på de fleste felt, både innen teknologi, medisin, forsvar og landbruk. Gjennom «Hjerte for Israel» ønsker vi å velsigne Israel, og jeg er takknemlig for velsignelsen jeg har fått tilbake! Gud står med sitt folk!