Vi dro sørover

1.mai 2026 av Iselin Jacobsen

Vi benyttet også muligheten til å ta en litt lengre tur denne gangen. Sørover. En tur mot ørkenen. Noen som vi ikke er vant til fra Norge. Endeløse landskaper med bare ørken. Nå er det plass til alle i bilen. Familien Jacobsen, David Batut og fire volontører. 

Første stopp var Tel Arad. Det er spennende når Truls velger stoppested. Da er det alltid en utgravning av et eller annet slag. Denne gangen var det en Kanaanittisk bosetning som var i bruk fra ca. år 4000 f.kr til 2650 f.Kr. Siden ble det en jødisk bosetning og enda senere en festning. Festningen ble reist på den tiden Kong David og Kong Salomo regjerte. Truls kunne fortelle mye merkelige detaljer fra tempelet som hadde stått der. 

Solen varmet, men da vi kom frem til Sde Boker kom det noen mørke skyer over ørkenen. Så lunsjen tok vi under en parasoll i regn været. Det varte heldigvis ikke så lenge. Sde Boker er en kibbutz midt i ørkenen. Den er mest kjent som hjemmet til den første statsministeren i Israel, Ben Gurion. Det var huset hans vi var kommet for å se. Men før vi fikk komme inn i huset så vi en fin film om livet til Ben Gurion. 

Ørkenlandskapet har mange formasjoner, vi kjørte forbi det meste. Men måtte ta et lite stopp ved Mitzpe Ramon for å se på utsikten. Den var spektakulær.

Så var det tid for å komme seg så langt sør som man kan komme i Israel, Eilat. Da vi ankom Eilat kjørte vi helt til grensen til Egypt. For der skal det være de flotteste snorkle områdene. Rødehavet kan by på mye, vi gikk for snorkling blant koraller og fargerike fisker. Det klare vannet gjorde at vi ble helt bergtatt av de vakre fiskene vi så. Eilat byr på mer en snorkling. Det som møtte oss var det yrende turistlivet. Hit drar de fra hele Israel for å få seg en badeferie i varmen. 

Etter en overnatting i Eilat bar det nordover igjen. Timnapark, var som å dra til Grand Canion. Israel byr på det aller meste. Hva vann og vind har gjort med dette fjellandskapet var helt utrolig. Mitt i dette landskapet var det satt opp en modell av tabernakelet, og like bak hoppet steinbukken. Å se tabernakelet i full størrelse, og samtidig forklart symbolikken som ligger i materialbruken var åpenbarende for oss kristne. 

Så bar det videre mange timer igjennom ørkenen. Og der fremme ventet Dødehavet. Dette havet som er så salt at intet kan leve der. Noen av volontørene lot seg friste av et bad. Å flyte vektløs i rundt er fasinerende. Vi andre utnyttet muligheten til en liten shopping runde. For det er her det er man kjøper dødehavsproduktene billigst. 

Veien hjem langs med Dødehavet var stengt. Det skjer noen ganger når det har regnet i Jerusalem. Da blir det oversvømmelse over veiene nede ved Dødehavet. Bakken i ørkenen drenerer ikke unna vannet, så det lager store fosser og flommer i landskapet. Vi tok en annen vei hjem. Så det gjore ingenting.