Volontørliv i Israel anno høsten 2023

Tekst: ELI AMALIE ROSKA 

Natt til 6 september plantet jeg takknemlig og forventningsfull bena på Ben Gurion flyplass. Bare uker senere kom ulykken over lsrael – og meg. Jeg måtte så altfor tidlig forlate landet og folket jeg elsket å tjene, og å være en del av.

Denne muligheten til å få oppholde meg i landet over tid, til å kunne leve sammen med og tjene det jødiske folket, er noe jeg har hatt i hjertet i mange, mange år. Jeg har alltid visst at kallet handlet om «noe med Israel», men har aldri helt fått tak i detaljene rundt. Jeg har igjennom årenes løp undersøkt forskjellige muligheter for lengre opphold i landet. Men da tiden var inne, fikk jeg høre om «Med Hjerte for Israel» sitt volontørarbeid. Da falt den siste puslespillbiten på plass, og jeg visste at dette måtte jeg gjøre! 

De ukene jeg fikk i landet var rike på så mange forskjellige måter og nivå. Det ble en tid med mange nye vennskap – noen for livet. Det ble også en særdeles lærerik tid, og en tid med masse nye utfordringer, glede og latter! Og et påtagelig Gudsnærvær. 

Tre av volontørene bodde i Bet Oren, der to av dem jobbet på Kfar Sha`ul sykehuset. Vi to andre ble plassert i huset i Mevaseret Ziyyon, en bydel like utenfor Jerusalem. Sammen med Frode og Ailen. Jeg fikk vite at jeg skulle dele arbeidstiden mellom to jobber. Det var imidlertid med stor undring jeg mottok beskjeden om at jeg skulle jobbe tre dager i uken med praktisk arbeid! Jeg, som knapt nok har holdt i en hammer! Men det tok seg raskt opp, og det var med stor glede og entusiasme jeg tok trappene opp til bilen om morgenen og ventet på Frode. For å dra til Eitanim og gå løs på diverse vedlikeholdsarbeid. 

Første uken fikk vi beskjed om at vi skulle luke ugress. Flott, tenkte jeg…Dette kan jeg! Og så for meg noen små rakkere på 2-5 cm. Men det var før vi var blitt introdusert for to meter brungrønne beist som vi skulle gå løs på med hakke og spade. Røttene satt dypt og jorden var hard og kompakt, men med rette innstillingen, god stemning og kameratskap på jobb, går det meste greit. Og snart hadde jeg også vært med på å bygge stillas, bruke boremaskin, skifte vinduskarmer…Mestringsfølelsen var til å ta og kjenne på, og de fleste utfordringer var langt mindre uoverkommelige etter en runde med kyndig veiledning fra Frode. Akkompagnert av Vegards smittende latter. De to beste kollegene jeg kunne fått der og da. 

I løpet av andre uken av oppholdet, skulle det feires Rosh Hashanah og jødisk nyttår. 25 naboer og venner var invitert god tid i forveien. Tre dager før festen måtte Ailen brått og plutselig en tur til Norge i et presserende anliggende. Det var DA jeg fant ut at det var på sin plass virkelig å brette opp ermene. Kvelden før hun dro, ble jeg instruert angående hva som måtte til for å stelle i stand fest etter alle kunstens regler. Dette hadde hun gjort før – det hadde ikke jeg! Neste dag var det tidlig opp for å innta kjøkkenet i 4. etasje og starte kokkeleringen. For en som ikke har forholdt seg til kjøtt på 40 år, var «Fransk kjøttgryte» litt av en øvelse. Jeg måtte legge hendene på gryten og be om at dette skulle bra, da jeg virkelig hadde mine tvil. Poteter og andre grønnsaker ble skrellet i luksuriøse omgivelser. Skjærefjøler, skreller, boller og gryter ble transportert ut i det fri, til terassen. I strålende sol og med verdens flotteste utsikt direkte over til Jerusalem by, var det bare å skrelle i vei noen timer. Rundt kl 20 på kvelden skrudde jeg av platene og fant trappen ned til kjelleren. Sliten, men godt fornøyd med resultatet av innsatsen. Det var ingen usmak på kjøttgryten. 

Kort fortalt, med litt hjelp til å få rigget til hagen, diverse bordsetting og lyslenker, kunne vi påfølgende kveld ønske forventningsfulle og feststemte gjester velkommen. I løpet av kvelden var det høytlesning, bønn, sang, skjemt og alvor, nye venner traff hverandre innimellom de feteste retter fra fjern og nær, og det syntes som om samtlige hygget seg storligen. Veldig kjekt, oppmuntrende og inspirerende å få tilliten og de frie tøylene som trengtes til å gjennomføre «Operasjon jødisk nyttår» ….Det var en ny erfaring på flere måter enn en. 

Den andre jobben min gikk ut på å tjene overlevende etter Holocaust. En oppgave jeg i utgangspunktet i langt større grad kunne relatere til og så frem til. Dette kom vi dessverre ikke i gang med før etter ca 3 uker. Så jeg fikk ikke besøkt mine nye venner mange gangene før det hele var over. Det var dog virkelig en stor ære og et privilegium å få være med og bidra så lenge det varte. 

Når en drar til Israel bør en være innstilt på at det ikke nødvendigvis blir en lystseilas. De par siste årene når jeg har vært i landet, har jeg fått forståelsen av at det for jødene ikke har vært et spørsmål «om» det ville komme et større angrep på landet. Men «når». Derfor var jeg på vakt da det nærmet seg Yom Kippur, Forsoningsdagen. Jeg kjente på at «noe» ulmet «der ute» et sted. 

Da jeg visste det var 50 år siden angrepet som skjedde på denne helligste av de jødiske helligdagene, satte jeg for sikkerhetsskyld en termos med kaffe, samt kjeks, stearinlys og fyrstikker i bomberommet før vi gikk til ro for natten. Men jeg bommet på datoen. Og det faktum at det ikke var shabbat denne dagen, slik som i 1973. På shabbaten knappe to uker senere smalt det. 

6 oktober var det 50 år siden Yom Kippur-krigen brøt ut. 7 oktober var det ikke bare shabbat, men også siste dag av Løvhyttefesten, Sukkot. Dette er en gledens dag for jødene, der de danser med Torahruller i armene, synger, priser og feirer sin Gud på gater og streder over alt. Grunnet shabbat hadde befolkningen en forventning om å sove lenger enn vanlig og ha en rolig morgen. Dette var en av grunnene til at så mange i kibbutzene ble tatt på sengen. 

Selv våknet jeg tidlig, laget en kopp kaffe og returnerte til dynen. Klokken 0610 slo jeg på mobilen. Da begynte umiddelbart «Red Alert»-appen å hyle. Den varsler om angrep på Israel. Og den sluttet ikke, slik den pleier. Da fikk jeg en isnende, kald følelse av at «nå skjer det». 0630 brøt terroristene seg inn over den israelske grensen. Det gikk ca 45 minutter fra jeg slo på telefonen til de første nyhetene begynte å tikke inn. Det føltes som en evighet. Min største bekymring mens jeg ventet på å få vite hva som skjedde, var barnebarn og familie som da var på ferie i Israel. På egne vegne var jeg underlig rolig. Og hele resten av oppholdet kjente jeg på en nydelig, Gudegitt Fred. 

Denne lørdagen kan terroralarmen på mobilen ha hylt noen tusen ganger, da det ble skutt over 5000 raketter mot Israel. Litt senere på formiddagen gikk flyalarmen i Jerusalem. Vi måtte til sammen løpe 4 ganger i bomberommet i løpet av dagen. For noen var dette svært traumatisk. 

Det ble noen meget kaotiske dager der huset ble fyllt opp av nordmenn som ønsket fellesskap og å være i nærheten av bomberom. Folk var redde og ville hjem. Flyavganger ble kansellert. Frykten vokste. 

Familie og barnebarn kom seg ut av landet som planlagt og via sin opprinnelige flyavgang. De hadde bestilt reise med EL AL, noe som må ha vært Guds ledelse. Selskapet var det eneste som var operativt denne kvelden. På egne vegne hellet jeg mot å bli Israel, og gikk mange runder med meg selv, familie og venner på dette. Presset om å dra hjem var massivt. Det var dog såpass mye som til enhver tid skjedde i huset, at det ikke ble mye anledning eller tid til å søke Ham som har svar på alle spørsmål. Midt i alle de kansellerte flyavgangene, fikk vi en meget sen kveld beskjed om at norske myndigheter skulle chartre et fly. Det var usikkert når det kom til skje, og det var enda mer usikkert når neste mulighet for utreise bød seg. Så avgjørelser måtte fattes raskt. Avgjørende for mitt vedkommende, ble en rask samtale med Frode og Ailen. Der jeg, utfra de rådende forhold, slo fast at det var tvilsomt om jeg egentlig kunne fått gjort nytte for meg på lenge. Ingen visste hvor lenge vi ville måtte holde oss innendørs eller når vi kunne begynne å jobbe igjen. På bakgrunn av dette tok jeg avgjørelsen om å dra. Kl 14 neste dag forlot vi Mevaseret Ziyyon. Med håp om å komme tilbake så snart det meste hadde roet seg. 

Dagen etter hjemkost kom nyheten om at flyktninger skulle innlosjeres i huset «vårt». Da kunne jeg ha snudd i døren, om det hadde latt seg gjøre. 

Jeg har så altfor mye ugjort i Israel, så jeg sier med jødene: - Next year in Jerusalem! Kanskje før.