En utmerket artikkel
(An excellent article)
av Alister Heath, britisk journalist for Daily Telegraph
Det er noe med Israel som gjør folk ukomfortable, og det er ikke det de sier det er.
De vil peke på politikk, bosetninger, grenser og kriger. Men skrap under forargelsen, så finner du noe dypere. Et ubehag ikke med hva Israel gjør, men med hva Israel er.
En nasjon så liten burde ikke være så sterk. Punktum.
Israel har ingen olje. Ingen spesielle naturressurser. En befolkning knapt på størrelse med en mellomstor amerikansk by. De er omringet av fiender. Hatet i FN. Målrettet av terror. Fordømt av kjendiser. Boikottet, bakvasket og angrepet.
Og likevel trives de som om det ikke finnes noen morgendag.
I militæret. I medisin. I sikkerhet. I teknologi. I landbruk. I etterretning. I moral. I ren, ubrytelig vilje.
De forvandler ørken til jordbruksland.
De lager vann fra luft.
De avskjærer raketter i luften.
De redder gisler rett foran nesen på verdens verste regimer. De overlever kriger som skulle utslette dem, og vinne. Verden ser på dette og forstår det ikke. Så de gjør det folk gjør når de er vitne til styrke de ikke kan forstå. De antar at det må være juks. Det må være amerikansk bistand. Det må være utenlandsk lobbyvirksomhet. Det må være undertrykkelse. Det må være tyveri. Det må være et mørkt triks som ga jødene denne typen makt. Det må være utpressing. Fordi Gud forby at det er noe annet. Gud forby at det er ekte. Gud forby at det er fortjent. Eller verre, skjebnebestemt. Det jødiske folket skulle forsvinne for lenge, lenge siden. Det er slik historien om landflyktige, slavebundne, hatede minoriteter skal ende. Men jødene forsvant ikke. De kom faktisk hjem, gjenoppbygde landet sitt, gjenopplivet språket sitt og brakte sine døde tilbake til livet – i minne, i identitet og i styrke.
Det er ikke normalt.
Det er ikke politisk.
Det er bibelsk.
Det finnes ingen juksekode som forklarer hvordan en gruppe mennesker vender tilbake til hjemlandet sitt etter 2000 år.
Det finnes ingen rasjonell vei fra gasskamre til global innflytelse.
Og det finnes ingen historisk presedens for å overleve babylonerne, romerne, korsfarerne, inkvisisjonen, pogromene og Holocaust, og fortsatt møte opp på jobb på mandag i Tel Aviv.
Israel gir ikke mening.
Med mindre du tror på noe utover matematikken.
Det er dette som driver verden til vanvidd. For hvis Israel er ekte, hvis denne usannsynlige, eldgamle, hatede nasjonen på en eller annen måte fortsatt er valgt, beskyttet og blomstrer, så er kanskje ikke Gud en myte likevel.
Kanskje Han fortsatt er i historien.
Kanskje historien ikke er tilfeldig.
Kanskje ondskapen ikke får det siste ordet.
Kanskje jødene ikke bare er et folk ... men et vitnesbyrd.
Det er det de ikke tåler.
Fordi når du først innrømmer at Israels overlevelse ikke bare er imponerende, men guddommelig, forandrer alt seg. Ditt moralske kompass må tilbakestilles. Dine antagelser om historie, makt og rettferdighet kollapser. Du innser at du ikke ser slutten på et imperium. Du er vitne til begynnelsen på noe evig. Så de benekter det. De sverter det. Og raser mot det. Fordi det er lettere å kalle et mirakel «juks» enn å møte muligheten for at Gud holder løftene sine. Og Han holder dem i ro.