En ære

25.09.26
Av Iselin Jacobsen

Noen ganger må jeg klype meg selv i armen. Som akkurat i dag.

For en ære det er å få bo i Israel i denne tiden. Ja, det er deilige temperaturer, nydelig utsikt og badestrender så langt øye kan se som ligger under en time unna. Det er palmesus og firfirsler som løper om kapp med deg i hagen. Men det er ikke disse tingene som gjør dette til en stor ære. I dag talte Netanyahu til FN. Noen gikk fra salen. Noen ble i trass.

Denne talen ble en påminner til meg selv hvorfor vi er her. Når alle andre er imot Israel og det jødiske folket, så er vi her for å trøste og stå med dem om retten til eksistens.

Det er virkelig vinn eller forsvinn, det hele handler om.

De står her i en kamp om ikke bare retten til eksistensen til et folk, men retten til å eksistere som enkelt mennesker og leve et liv på lik linje med meg og deg. Fritt og trygt.

Jeg vet akkurat hva han snakker om når han taler om trusler på 7 kanter. Rakettene har også pekt på meg og mine. Jødene prøver også å bare å leve et vanlig liv likt deg og meg. Uten å måtte gå i tilflukt eller beskytte sine barn mot mordere på alle kanter.

Å være her og stå med dem i deres tårer og trengsler er også en kamp. En stille kamp som koster.

Det koster å stå opp for noe som hele verden er imot.

Men kampen er ikke bare her i Israel. Den er i Norge også.

Når jeg er der kjenner jeg nesten mer at det er trusler på 7 kanter. Det er ikke en gang trygt å stå opp for Israel i Norge.

Gud elsker dette folket. Denne kjærligheten er på tross av. Slik han elsker deg og meg. På tross av.

Hans sønn ble født som jøde og kommer tilbake som jøde. Frelsen kommer fra dette folket.

Derfor står jeg her sammen med dem.

Mot hele verden.