Davids kongegraver

17.10.2025

Bestyrerparet og volontørene var i dag på tur til Davids kongegraver. 

I sist utgave av bladet vårt har bestyrer Truls Jacobsen et stykke om Davids kongegraver. 

Det kan du lese her.

Da jeg tidlig i vår tok med noen av volontørene på en kort tur til Davids stad, like sør for Jerusalems gamleby, gikk vi inn i et område som for de fleste moderne besøkende er ukjent. Her ligger restene av gravene som flere arkeologer knytter til kong David og hans etterfølgere. To av kamrene er fremdeles delvis intakt, og man aner formen på noe som en gang var et imponerende gravanlegg. Det ene av dem mangler faktisk kun deler av taket. At stedet er ødelagt skyldes ikke tidens tann alene, men etter Jerusalems fall i år 70 e.Kr. brukte romerne området som steinbrudd da de bygget sin nye by, Aelia Capitolina, over ruinene av Jerusalem. Det aller meste av kongegravene ble dermed hogget bort, slik at ved de fleste av dem kan bare deler av gulvet skimtes.

I dag vises de ikke for turister, og området er sterkt forsøplet og forsømt. Mye av grunnen til at stedet er "glemt" henger sammen med at arkeologen Kathleen Kenyon på 1960-tallet hevdet at strukturene slett ikke var graver, men vanncisterner. Hennes hovedargument var spor av kalkpuss på veggene, noe som normalt ble brukt til å tette sisterner, men problemet er at de ikke ligner på andre kjente sisterner og at åpningene er plassert i bunnen, noe som gjør dem uegnet som vannlager. Hennes forsøk på å motbevise Bibelen har gjort at debatten om tolkningen fortsatt lever, både om disse og andre steder hun arbeidet med ellers i Israel.

Forvirringen blir heller ikke mindre av at jødene fra 800-tallet og fremover knyttet Davids grav til et annet sted, like i nærheten av Dormition-klosteret på Sions berg. Her står i dag en synagoge som mange kristne lenge har identifisert som Øvresalen, eller en tidlig kirke bygd til minne om øvresalen, stedet for nattverden og pinsedagen. For jødene ble dette senere et minnested over Davids grav. Dermed oppsto en parallell tradisjon som har bidratt til å skygge for funnene sør i Davids stad.

Tidligere, før gravene ble oppdaget i 1913, gikk den jødiske arkeologen Raymond Weill i gang med å lete systematisk etter kongegravene. Han hadde Bibelen som ledetråd. I 1. Kongebok 2:10 står det at «Så gikk David til hvile hos sine fedre og ble gravlagt i Davidsbyen.» Normalt ble jøder begravet utenfor bymurene, slik Moseloven legger opp til gjennom reglene om renhet og døde, vi ser denne tradisjonen ett par steder i bibelen, som i Lukas hvor vi leser at «Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven.» og Jesus selv ble begravet utenfor bymuren.

Relevante Bibelvers:

3. Mosebok 21:1–3, 22:4

4. Mosebok 19:11–14, 5:1-4 og 31:19

Lukas 7:12,

Johannes 19:41

Kongene synes å ha fått et unntak fra denne regelen, og dette peker kanskje på den særskilte betydningen som ble ilagt Davids ætt. Et annet avgjørende hint for Weill finnes i Nehemjas bok, der reparasjonen av bymuren beskrives som «reparerte muren fram til Davids-gravene og til den kunstige dammen». Utstyrt med denne teksten begynte han å grave sør i byen, helt ned til grunnfjellet. Der avdekket han til sammen rester av ni uthogde kamre foran en gammel dam, akkurat slik beskrivelsen tilsier. Når man ser dette i lys av Bibelen, mener jeg det gir grunn til å si at teksten både kaster lys over kamrenes funksjon og samtidig bekrefter påliteligheten i selve skriften.

Bibelen selv gir flere glimt av hvordan disse gravene ble brukt. Konger går «til hvile hos sine fedre» og «begravet hos sine fedre i Davidsbyen», står det igjen og igjen på litt forskjellig måte både i Kongebøkene og i Krønikerbøkene. Av og til får vi flere detaljer, som kong Asa som de gravla i den graven han hadde fått hugget ut for seg i Davidsbyen, fylt med velluktende krydder. Andre ganger får vi høre at en konge ble gravlagt i byen, men ikke i selve kongegravene. Det fortelles også om Jojada, en prest som ikke var konge, men som likevel ble gravlagt hos kongene fordi han hadde tjent folket godt. Kong Ussia ser ut til å ha blitt gravlagt utenfor byen selv om han var konge, på grunn av sin spedalskhet. Hans grav ble faktisk senere flyttet på grunn av byens vekst. Både i Jeremia og Esekiel har vi hint som peker mot at kongegravene i Jerusalem ble et åndelig problem for Israels folk, kanskje en form for minnekult slik det var vanlig hos de fleste av Israels naboer.

Også i det nye testamentet finner vi en solid henvisning til Davids kongegraver, når Peter talte på pinsedagen sa han: «Brødre, la meg tale fritt og åpent til dere om vår stamfar David. Han døde og ble gravlagt, og den dag i dag har vi graven hans hos oss.». Vi leser her at Davids grav var både kjent og vist frem i Jerusalem rundt år 40 e.Kr. Peter brukte her Davids grav som et kjent og synlig bevis for at Salme 16 ikke kunne handle om David selv, for hans kropp ble værende i graven. Salmen pekte frem mot en Messias, som ikke skulle se forråtnelse, Jesus, som sto opp fra de døde.

Selv om kammernes betydning er ennå omdiskutert, ligger sporene der i fjellet, som stille vitnesbyrd om kongene av Juda og deres tid i Davids stad, og gjennom dem videre til vår frelser Jesus Kristus.

Relevante Bibelvers:

1. Kongebok 2:10, 11:43, 14:31, 15:8, 15:24, 22:51

2. Kongebok 8:24, 9:28, 12:21, 14:20, 15:7, 15:38, 16:20

2. Krønikebok 9:31, 12:16, 14:1, 16:14, 21:1, 21:20, 24:16, 24:25, 27:9

Nehemjas 3:16

Esekiel 43:7-9

Jesaja 14:18

Jeremia 8:1

Apostlenes gjerninger 2:29

Mye av bakgrunnsinformasjonen er hentet fra Joel P. Kramers bok "Where God Came Down".